Takk for at jeg lever, og takk for at mine 2 barn fikk beholde mamma'n sin! Uten gaven fra 22 blodgivere ville utfallet blitt et annet.

I 2004 var Turid på vei hjem fra jobb med 17-trikken i Oslo, da en psykisk ustabil mann plutselig gikk til angrep, knivstakk 5 og drepte 1 person.~

Kniven traff Turid i hjertet og førte til tre hull i hjertekammeret. Hun overlevde mot alle odds, fordi ambulansen var raskt på plass, hun fikk blodoverføring med en gang, og traumeteamet på Ullevål gjorde en fantastisk jobb.

Turid Thoresen, overlevde det brutale knivdramaet på trikken i Oslo, men preges fortsatt av hendelsen;

- Hendelsen er med meg hver dag, og jeg føler meg fortsatt ikke trygg i byen jeg bor og arbeider i. Jeg var jo omtrent død i løpet av noen få minutter og lå i koma i flere dager på sykehuset.

Turid takker alle blodgivere - de reddet livet hennes.

Einar Andresen, fikk lymfekreft i -94. med tilbakefall året etter.

– Det var helt nødvendig for meg med blodoverføring da jeg hadde kreft. Opptil flere ganger da jeg gikk på cellegift måtte jeg få blod fra Blodbanken. Hadde det ikke vært for blodgivere hadde jeg ikke vært her i dag. Det er sånn at når jeg er ute på tur og ser en person som bærer en ryggsekk med logo fra Blodbanken, så må jeg bort og takke for innsatsen.

Mitt navn er Anniken, og jeg har hatt lymfekreft. Jeg gikk igjennom den ene kreftbehandlingen etter den andre i håp om å bli frisk, men kreften var gjenstridig og kom tilbake flere ganger. Til slutt var det en benmargstransplantasjon med fremmed donor som reddet livet mitt. Tenk at en person jeg ikke vet hvem er, gav litt av tiden og cellene sine slik at jeg kunne overleve. I tiden under og etter transplantasjonen trengte jeg blodoverføringer før den nye benmargen begynte å produsere nok blod selv. Til sammen er det mange mennesker som har bidratt til at jeg fremdeles er i live.

Det er nå gått fem år siden jeg fikk ny benmarg. Da jeg var på mitt sykeste, trodde jeg aldri jeg skulle få oppleve femårsmilepælen. Selv om jeg har noen senskader etter kreften, er jeg tilbake i jobb, jeg er i god fysisk form og lever et godt liv sammen med mannen min, Erlend. Jeg er så takknemlig for alle som gav blod akkurat da jeg trengte det. Og ikke minst er jeg takknemlig for at benmargsdonoren valgte å redde livet mitt. Det betyr alt. Nå kan jeg fortsatt være kone, datter, søster, kollega og venninne. Dere reddet ikke bare meg, men dere reddet mine nærmeste fra å miste en de er glad i. Takk, fra oss alle sammen.

Hilsen Anniken

Kjære alle blodgivere,

Tusen takk for at dere gir meg livet. Jeg har en form for sigdcelleanemi, og må ha blodoverføring noen ganger i året for å holde meg frisk. Uten blodgivere ville jeg ikke ha vokst opp, og blitt mor til min vakre datter!

Jeg og min familie takker dere alle fra hjertet.

Med vennlig hilsen
Youmna Erstad

Hei, jeg heter Svein Bertil og vil takke leger, sykepleiere og ikke minst blodgivere for at jeg har fått leve videre.

Etter selv å ha gitt blod i nærmere ti år ble det plutselig min tur til å gjøre et stort uttak fra Blodbanken.

I august 2016 oppsøkte jeg legevakten for å få sjekket ut det jeg trodde var et ribbensbrudd etter et uhell i en badesklie på ferie. Mens jeg var på legevakten ble imidlertid magesmertene sterkere og jeg fikk et kraftig blodtrykksfall. Jeg ble derfor kjørt med ambulanse til akuttmottaket på Oslo universitetssykehus Ullevål for videre utredning.

Påfølgende dag ble smertene verre og jeg kollapset. Dermed bar det rett til operasjonsstuen hvor det ble konstatert store indre blødninger i buken. Jeg måtte gjennom to runder med operasjoner før legene til slutt klarte å stoppe de livstruende blødningene. I løpet av operasjonene hadde jeg behov for massive blodoverføringer. Cirka 20 liter - mer enn 40 poser! - fersk blodgiver-blod fikk jeg overført i disse operasjonene, som jo reddet livet mitt.

Jeg og min familie er dere blodgivere evig takknemmelig og kan ikke få understreket nok hvor viktig innsats dere gjør!

I mai 2008, i en alder av 33 år hadde jeg store ambisjoner for karrieren. Jeg hadde nettopp fått jobb som global prosjektleder i et internasjonalt PR byrå og skulle reise verden rundt i 1,5 år. Første stopp var et boutique hotell i Miami for litt ferie før oppstart i ny jobb i San Fransisco. Dagen før avreise tok jeg en helsesjekk ettersom jeg skulle reise såpass mye, og leverte en blodprøve. Samme ettermiddag fikk jeg beskjed at jeg ikke hadde hvite blodceller og nesten ikke immunforsvar og bedt om å avlyse reisen. I stedet for å sjekke inn på hotell i Miami sjekket jeg inn på Blodsykdommer på Ullevål med akutt myelogen leukemi (AML).

Jeg hadde ingen donormatch i familien, så etter et halvt år på cellegift fikk jeg 50/50 sjanse for at det skulle gå bra. Det gjorde det ikke. I april 2009 fikk jeg tilbakefall. Kreften var for aggressiv og jeg måtte stamcelletransplanteres for å overleve.

I august 2009 ble jeg stamcelletransplantert med en fremmed donor fra den globale beinmargsdatabasen (WMDA). En nydelig blodgiver et eller annet sted i verden som hadde meldt seg som beinmargsdonor matchet meg mot alle odds, og stilte opp for å redde livet mitt. Men ikke helt uten komplikasjoner. Selve transplantasjonen var en stor påkjenning på kroppen, og de nye stamcellene jeg fikk var ganske «hissige». Dette er bra fordi de reduserer risikoen for tilbakefall, men til gjengjeld fikk jeg ganske mye og kronisk transplantat-mot-vert sykdom (GVHD). Det vil si at de nye stamcellene angrip mine organer.

I løpet av den første og andre runden med cellegift, transplantasjonen og flere komplikasjoner de neste ni årene ble livet mitt reddet gang på gang av blodgivere. Helt eksakt 350 blodgivere og en beinmargsdonor. Til sammen mottok jeg 54 poser blod (13,5 liter) og 59 poser blodplater (14,7 liter) som jeg ikke ville ha overlevd uten.

Selv om veien har vært lang og komplisert lever jeg nå et helt normalt liv. Jeg jobber 100% som byråleder i Iteo og har en fantastisk flott hest som gir meg mye glede. Jeg reiser mye, har mange venner og familie rundt meg. Jeg fikk livet i gave, og er evig takknemlig for bidraget fra disse 350 blodgiverne. En halv time av deres liv har betydd alt for resten av mitt!

Jeg er en 53 år gammel mann som skulle gjennom to kneproteseoperasjoner. Lovisenberg sykehus oppdaget under forberedende EKG at noe var galt med hjerte-/karsystem. Etter ytterligere undersøkelser viste det seg at hovedpulsåren hadde en stor utposning, som var livstruende om den ikke ble operert. Jeg gikk fra å være en pasient med dårlige knær, til en heldig hjertepasient som kunne opereres før tilstanden ble akutt.

I januar 2020 ble jeg operert på Rikshospitalet. Operasjonen ble omtalt som et c-moment av kirurgen, og det viste seg at operasjonen ble komplisert – og krevde 9 enheter med blod under og umiddelbart etter inngrepet.

I dag er jeg godt i gang med opptrening av både knær og hjerte. Takket være blodoverføringene overlevde jeg operasjonen. Jeg kan vurdere det som flaks at jeg har overlevd en stor utposning på hovedpulsåren, men sannheten er at vi har et helsevesen som foretar grundige kontroller før operasjoner, og som har et system med blodgivere som gir livsnødvendig tilgang til blod når heldige og uheldige mennesker trenger det.

Mvh

Bjørn Henriksen

Hvorfor gir jeg blod?

- Både morfar og pappa har vært blodgivere i alle år, så jeg meldte meg den dagen jeg fylte 18 år, og har gitt jevnlig siden. Jeg har to barn og mange andre jeg er glad i, og hvis noen av dem, eller noen andre, kan reddes den dagen de trenger blodoverføring, så vet jeg i hvert fall at jeg har gjort mitt beste!

Jeg gir også blodplater, i tillegg til å gi blod, og føler at jeg gjør noe nyttig, noe sunt (får jo skiftet ut deler av blodet jevnlig, får testet blodet for alskens uhumskheter osv), og får samtidig en liten bonustid for meg selv, med kaffe, avis og en behagelig liggestol!

- Det er jo ikke vanskelig å forstå at det er viktig å gi blod. Men for meg personlig, så blir turen til Blodbanken også et lite, deilig avbrekk i hverdagen. Jeg sitter i en behagelig sofa og gjør ingen verdens ting. Og mens jeg gjør ingen verdens ting, så gjør jeg samtidig noe veldig viktig, livsviktig, siden en kanyle går inn i åra mi og suger ut rød væske. En deilig følelse.

Jeg begynte å gi blod fordi jeg har opplevd at mennesker som står meg nær har trengt blodoverføring, og har sett hvor viktig blodoverføringer er i kritiske situasjoner. Nå syns jeg i tillegg det er godt å gi blod. Jeg føler meg frisk og rask etter å ha vært på Blodbanken. Dessuten tar det mindre tid og er enklere en folk tror. I tillegg er det litt tøft å gi blod, det er ikke alle som tør, men det gjør jeg.

Å gi blod er å være medmenneske, et enkelt og flott bidrag til samfunnet vi alle er en del av. Tenk, den lille posen kan redde TRE liv! Og plutselig er det jo jeg eller mine nærmeste som trenger blod. Digger at jeg kan droppe innom når det passer og at det tar så kort tid. Og så sitter du igjen med følelsen av å gjort noe godt for andre etterpå.